KVINNER SOM ROR FOR FRED
Av Mia Søreide
De kunne knapt tro sine egne øyne, den norske familien på tur gjennom nord-Spania, da de intetanende kom gående gjennom byporten i Covarrubias sist lørdag, 16. september 2006.
Foran dem på den store plassen ved byens gamle rådhus sto nemlig et ekte vikingskip! Ikke nok med det, men masten var hevet, dragehodet skinte i solen og om bord satt 17 vikingkledde kvinner på toftene og sang!
Med et godt grep rundt masten sto prinsesse Kristina selv, høyreist med krone på hodet og iført kongelig skrud og kappe i lyseblå fløyel. På toppen av masten viftet vimpelen med navnet Embla i den svake brisen.
Like bortenfor sto den lokale musikantgruppen og spilte tamboril, fløyte og gitar. Av de knapt 600 innbyggerne i byen var størstedelen møtt fram til denne enestående begivenheten.
På en stand kunne man få kjøpe T-skjorter og caps med Embla emblemet på, samt Emblaplakaten med symbolene for Moder Jord, håpet, freden og framtiden. Man kunne også få kjøpe Prinsesse Kristina-smykket, og en spansk historiebok skrevet på norsk. Alt til Prinsesse Kristinas ære og til inntekt for Sankt Olavskapellet.
Men hva gjør et vikingskip her på høysletta i Spania i våre dager?
I Spaniajournalens desemberutgave i 2005, kunne man lese om Covarrubias og historien om prinsesse Kristina og det prosjekterte Sankt Olavskapellet:
Det er her i en sarkofag i byens kirke La Colegiata at kong Håkon Håkonssons eneste datter, prinsesse Kristina, sover sin evige søvn. Hun kom til Kastilja med et stort følge av gode kvinner og menn fra Tunsberg, etter en lang reise med skip til Normandie og videre gjennom Frankrike til Spania md hester og vogner. Hun giftet seg med prins Felipe, bror av den mektige kong Alfonso X "den vise" i 1258. Hennes brudeønske var å få bygget et kapell til ære for Sankt Olav. Dette lovet prinsen å oppfylle. Men dette ble aldri gjort, og årsaken var muligens prinsessens tidlige død etter bare fire års ekteskap.
Men nå skal det bli Sankt Olavskapell! Det er Stiftelsen Prinsesse Kristina i Madrid som står for den ideen. Men til slikt trenger man midler, og hittil har det vært mange bidragsytere til dette formålet. Fredskipet Embla og Tønsberg kommune er blant dem.
EMBLA, ET KRIGSSKIP FOR FRED
Vikingskipet ble bygget av Jakob Helset ifølge gamle tradisjoner i Bjørkedalen, hvor båtbygging går tilbake mange århundrer.
Vikingskipet, hvor roerne er kvinner, fikk navnet Embla etter jordens første kvinne i norrøn mytologi:
"En gang da Bors-sønnene gikk langs med stranden, fant de to trær; de tok trærne opp og skapte mennesker av dem; den ene ga ånde og liv, den andre vett og rørsle, den tredje åsyn, tale hørsel og syn. De ga dem klær og navn, de kalte mannen ASK og konen EMBLA, og av dem er menneskeætten vokset fram, den som det ble gitt å bo innenfor Midgard."
Vikingskipet Embla er 10.5 meter langt, 2.50 m brett med 12 årer og 12 skjold. Det var Astrid Nøklebye Heiberg som var gudmor da skipet ble sjøsatt i Bjørkedalsvatnet i 1994 og fikk navnet Embla.
Etter dette har skipet deltatt på tallrike arrangementer for fred og internasjonal forståelse, både innenlands og utenlands. Nasjonalt har skipet besøkt Kvinneuniversitetet nord i Steigen med båt og mannskap (kvinnskap!), deltatt i 1000 årsmarkeringen på den hellige øya Selja, og deltatt i utallige lokale og regionale fredskonferanser. Av utenlandske arrangementer kan nevnes Åbo i Finland til Nordisk Forum, Vikingaleden i Säffle, og Arvika i Sverige, 1000 årsmarkeringen i EU i Normandie, Norway Day Festival i San Francisco, Bene i Latvia, Santa Marinella i Italia og FNs verdenskonferanse for kvinner, Kina.
Brit Anning Aarseth, Emblas kaptein forteller:
" I San Francisco snakket jeg med Kofi Annans svenske kone, Nanna, som var tilstede sammen med organisasjonen Roots of Peace. Vi diskuterte viktigheten av å skape allianser med andre fredsorganisasjoner. Sammen skapte vi symbolet "Anchor of Peace," med et lite anker som ble senket ned i San Francisco Bay.
Gjennom symbolske handlinger vil vi innlemme prinsesse Kristina i Emblaskipet og i fredsbudskapet som alle jordens kvinner bærer i seg. Vi må bli mer beviste. Vi kvinner er halve jordens befolkning, hvorfor reiser vi oss ikke i et stort og mektig fredsrop? Dette har undret meg og mange andre kvinner. Hva holder oss tilbake? Er vi redde for å dumme oss ut fordi vi ikke kan nok om diplomatiet som blir utøvd rundt blankpolerte mahognibord? Vi i Emblaprosjektet våger. Vårt mahognibord er Emblaskipet og vi gjør det på vår måte. Vi bruker symbolikken som skipet bærer med seg, et vikingskip, et krigsskip som nå seiler fredens tjeneste. Skipet vårt er lastet med fred."
3. september 2006 startet Emblaskipet ferden fra Tønsberg hvor Kristinadagene og 750 årsjubileet for Prinsesse Kristinas forberedelser til sin reise til Spania ble markert. Denne reisen, Tønsberg-Covarrubias symboliserer prinsesse Kristinas reise til Kastilja.
Lyse Line rederiet sponset frakt av skipet tur/retur Moss/ Bilbao. Og ferden videre fra Bilbao til Covarrubias var på en solid tilhenger. Og nå skal skipet overvintre i Spania! Ordføreren i Catoira, Alberto Garcia, ble så begeistret for kvinneskipet at han sendte invitasjon til skip og mannskap (kvinnskap) om å delta i den storslåtte årlige vikingfestivalen der til neste år. Og for å sikre seg dette, har han funnet båtbu til Emblaskipet i sin egen by, Catoira.
COVARRUBIAS
Da Annemor Lindhjem i Tønsberg hadde lest den ovennevnte artikkelen i Spaniajournalen, slo hun raskt telefonnummeret til Emblaskipets kaptein, Brit Aanning Aarseth i Vartdal.
"Dette må da være noe for Embla-prosjektet!" sa hun. Og Brit så det hele for seg og begynte fornøyd å trekke i alle trådene. Og det de bestemmer seg for disse damene, ja det får de til!
Og de berømte ringene i vannet spredde seg til denne store begivenheten i Covarrubias, hvor Norge og Spania møttes i et vidunderlig fellesskap.
Fra Tønsberg kom en delegasjon på 16 personer med turistsjefen Renate Blindheim og Annemor Lindhjem i spissen for flere representanter for Kristinakomiteen.
Turist-sjef Renate var ikledd den vakre Sagadrakten, av Anne-Marie Sørensen, da hun overrakte byens ordfører Miguel Ortiz de flotte gavene fra vennskapsbyen Tønsberg.
Den første gaven var et stort vakkert maleri av prinsesse Kristina. Det er malt av Anne-Katrine Werenskiold, og skal pryde veggen i Sankt Olavskapellet.
Så kom en stor innpakket gave som vakte spenning, og det ble musestille på plassen inntil den dukket frem fra papiret. En vakker veggklokke som skal henge ved siden av maleriet i kapellet! Miguel Ortiz ringte med den flere ganger og folket jublet og stemningen steg. Klokken er blitt laget av Olsen-Nauen Klokkestøperi i Tønsberg. Litografien av Olavskapellet i Tønsberg var malt av Astrid Skaaren-Fystro. Formannen for Prinsesse Kristinastiftelsen i Madrid, Øyvind Fossan, mottok en sjekk på ? 2.000,- til Sankt Olavskapellet.
Samtidig overrakte Emblakvinnene en innrammet Emblaplakat med alle sine symboler på fred.
Kommunikasjonen gled lett, språkvanskeligheter eksisterte ikke. Den lette og glade tonen lå over plassen og dansen begynte rundt drakkaren allerede før lunch! Ordføreren selv, Miguel Ortiz, danset en perfekt "jota" midt blant festkledde kvinner i fargerike drakter, norske kvinner i vikingdrakter og spanske kvinner i den røde kastiljanske bunaden.
I rollen som Prinsesse Kristina, var spansk-norske Karin Ranero Celius, som er bosatt i Cantabria med sin spanske far og norske mor. Hun uttrykte sin glede over å få medvirke i en slik hendelse mellom to land som historien har bundet sammen.
Da dagen gikk mot hell, og mørket meldte seg, ble hundrevis av fakler tatt fram fra Emblas lasterom, og hele befolkningen gikk sammen i lys-seremoni som kastet røde og gule farger mot de hvitmalte veggene med bindingsverk. Presten gikk først sammen med to av Emblakvinnene som bar et skjold med tente lys mellom seg. Sangen lød på norsk og spansk gjennom de trange gatene i Covarrubias.
På turen gjennom byen åpnet presten kirkedøren til to kirker, hvor skjoldet med lysene på ble lagt foran altertavlene. Turen endte opp ved sarkofagen til prinsesse Kristina i svalegangen i kirken La Colegiata. Den norske delegasjonen avsluttet høytidelig med "Deilig er jorden".
ANCHOR OF PEACE.
Søndag etter messen i La Colegiata spaserte alle til elven Arlanza for å foreta sluttseremonien, "Anchor of Peace."
Mia Søreide fikk æren av å senke det lille ankeret i lenke ned i elven til sangen om fred. Symbolet på at her har fredsskipet Embla vært.
EMBLA OG FREDSBUDSKAPET:
"Historien om vikingene og vikingtiden bli som regel satt i sammenheng med krig og vold. Når vi snakker om vikinger, tenker vi på menn som for på vikingtokt for å krige og plyndre.
Men i vikingtiden levde også kvinner, og disse kvinnene var sterke og selvstendige. Når mennene for i viking, var kvinnene hjemme og passet på gårdsdrift, barn, treller, gamle og syke. Kvinnene tok seg altså av praktiske gjøremål, livet og freden hjemme. Dette har vært kvinners lodd i hele vår historie, og slik er det også i dag.
I vår tid reiser ingen ut i verden for å starte krig og opprør. Tvert imot er Norge et land som hjelper andre folkeslag med å skape fred. Vårt ry som fredsmegler på høyt plan er viden kjent. Vi deler også ut hvert år Nobels Fredspris.
På slutten av 20. hundreåret lever vi likevel i en verden full av krig og konflikter, vold og drap på uskyldige mennesker. Dette tar vi avstand fra. Vi tror det er viktig at alle, hver på sin måte arbeider for fred, mot krig. Bare slik kan vi gi oss selv og de som kommer etter oss fredshåp og livsvilje.
Dette er tanker som kvinner i Eid, Herøy og Volda kommune hadde da prosjektet "Embla," Ro for fred, ble startet.
Vi ville, på vår måte, arbeide for fred. Da vikingskip fremdeles er en del av vår lokalkultur, var det naturlig for oss å bruke et vikingskip i prosjektet.
Symbolikken er enkel:
Vikingskipet Embla er symbolet på krigsskipet som nå er blitt et fredsskip.
Kvinnene i båten fører den tradisjonelle omsorg- og fredsrollen videre. Gjennom samarbeid og sosialt fellesskap vil vi ta vare på fredsbudskapet og føre det videre ut i verden:
"Vi tar et åretak for fred!"
Tekst: Mia Søreide
Foto: Eric Svanberg